Pannekaker og store barn

Storebror sparket i bordet.

– Lekeplass!

Vi hadde passert noen lekeapparater på vei til hotellfrokosten, og han var ikke fornøyd med at vi hadde gått rett forbi.

Jeg prøvde å få ham interessert i pannekakene.

– Se her, vil du ha syltetøy på?

Tvillingene var plassert i hver sin babystol og hadde hver sin fruktpose som havnet like mye på bordplatene som inn i munnen. Mitt ene englebarn lo fornøyd da hun smurte fruktmos utover bordplata.

– Wheee!

Søsteren hennes fulgte eksemplet. Storebror fortsatte å sparke i bordet.

Ved nabobordet satt en familie med tre barn. Den yngste så ut til å være på storebrors alder. Barna var kledd i matchende og nystrøkne klær. De satt rett opp og ned og pratet med lave stemmer.

Storebror hevet stemmen.

– Lekeplass!

Jeg var knapt halvveis i frokosten, og prøvde å svare med tålmodig stemme:

– Du må vente litt.

Storebror skled ned på gulvet. Med ansiktet ned i flisene lå han og hamret med knyttnevene.

Jeg så på mannen min. Han reiste seg og forsøkte å trøste. Det hadde ikke effekt.

Vi byttet.

Jeg satte meg ned på knærne:

– Frokost først, så leker vi etterpå.

Han fortsatte å hyle.

Jeg prøvde noen minutter til før jeg ga opp. Han fikk ligge der.

Jeg reiste meg og hadde plutselig øyekontakt med pappaen fra nabobordet:

– What’s wrong with him?

Jeg trakk på skuldrene.

– He wants to play.

Mannen min skjøt inn:

– Jetlag!

Pappaen så på storebror med lett rynkede bryn og underleppa stikkende frem.

Det yngste barnet hans fulgte opp:

– How old is he?

– He’s three.

Gutten gjorde store øyne.

– But he’s so big!

Jeg nikket.

– Europeans are big.

Det var godt vi fikk avklart det.