Alle mann av flyet

Lyset for setebelter gikk av med et ding. Menneskene rundt oss spratt opp av setene sine og kabinen fyltes av støyen fra mange mennesker som ivret etter å forlate flyet.

For tiende gang forsøkte jeg å vekke storebror. Han sov tungt.

Jeg snudde meg mot mannen min: – Jeg klarer ikke vekke ham!

Han kastet et blikk bort på storebror og svarte kort. – La meg prøve.

Jeg la babyen jeg holdt over i motsatt arm. Mannen min rakte meg tvillingen. Jeg danderte en baby i hver arm, mens han presset seg forbi mitt sete. Han lente seg over storebror.

Han strøk storebror over kinnet og snakket rolig. Så litt høyere.

Han ristet lett i barnet. Så litt hardere. Jeg avbrøt bekymret. – Forsiktig! Han svarte rolig: – Ja, jeg gjør det jo ikke hardt.

Han prøvde litt til. Det var nytteløst. Storebror sov som en stein.

– Vi klarer jo ikke bære alle tre.
Vi så på hverandre.

Jeg kjente hvordan korsryggen verket, og hans rygg var jo enda verre.

Jeg kjente hvordan det varme ubehaget begynte å spre seg i kroppen.

– Kan vi gå to ganger? Jeg så spørrende opp på ham, og fortsatte: – Hvis du går først og kommer opp igjen? Han ristet ettertenksomt på hodet. – Jeg kan jo ikke sette igjen et barn alene nede på flyplassen.

Tankene gikk lynkjapt mens jeg desperat forsøkte finne andre løsninger. Lukten fra utsiden hadde trengt inn i kabinen med en tung og søtlig fossil lukt. Rundt oss var setene begynt å bli tomme.

Vi hjalp hverandre med å få hengt på oss haugen med håndbagasje. Deretter tok vi hver vår baby i armene.

Bagasjen dunket borti setradene hver gang jeg beveget meg.

Jeg tittet ned på storebror som fremdeles lå helt utslått i setet sitt. Det krevde mye viljestyrke å tvinge kroppen til å bevege seg bort.

Vi banet oss frem til utgangen og jeg hikstet frem til kabinpersonalet. Med et matt smil sa jeg:
– We are coming back. Our son is still here.

Jeg møtte øynene til flyverten et øyeblikk. Han hevet de mørke brynene og snudde hodet i retningen jeg hadde kommet fra. Jeg så raskt ned. Kinnene mine føltes varme.

Flytrappen klinget av metalliske dunk mens vi forsøkte å komme oss ned så raskt som mulig. Straks vi var nede tok vi en brå sving ut av folkemengden og dumpet alt utstyr og bagasje på bakken. Mannen tok de bærbare barnevognene. Med en rask bevegelse foldet han den ut og fikk plassert den første babyen der. Så det samme i reprise. Straks han tok over den andre babyen spratt jeg tilbake til flytrappen.

Den neste seksjonen i flyet hadde tydeligvis startet avstigning, for et hav av mennesker kom gående nedover. Jeg banet meg oppover mot strømmen og dunket bort i andre for hver meter. Jeg hev etter pusten mens jeg forsøkte å overdøve støyen fra flyplassen:

– Sorry, sorry, sorry.

Halveis opp trappen så jeg flyverten komme mot meg. I armene sine hadde han storebror som var helt utslått. Få sekunder senere hadde jeg storebror i armene mine.

Lettelsen var enorm. – Thank you! Jeg smilte takknemlig før jeg vendte tilbake til bakken.

Min mann trillet begge barnevognene stødig avgårde, mens jeg bar storebror.

Noen minutter senere sto vi inne i det behagelige tempererte terminalbygget.

Mannen satte fra seg bagasje. – Jeg ser om jeg kan finne en vogn.

Jeg nikket, og han strenet av gårde og forsvant ut av syne. Jeg sank ned i en hard stol og jeg lirket telefonen opp av lomma.

Kort tid senere kom han tilbake. Jeg tittet opp fra telefonen. – Seriøst?! Hadde de ikke noen barnevogn?

Han ristet på hodet og løftet storebror forsiktig ut av armene mine. Så la han storebror forsiktig ned i handlevogna som var dekorert med reklame for tax-free-varer.

Jeg startet å knise av synet. – Jaja, det funker jo det og.

Galgenhumoren smittet ikke på mannen. Han svarte kort. – La oss komme oss videre.

Så trillet vi av gårde med alle tre. Om andre syns det var rart så hverken brydde vi oss eller merket det.