Alle mann av flyet
Lyset for setebelter gikk av med et ding.
For tiende gang forsøkte jeg å vekke storebror. Han sov tungt.
Menneskene rundt oss spratt opp av setene sine, og kabinen fyltes av støyen fra mange mennesker som ville fort ut.
Jeg snudde meg mot mannen min:
– Jeg klarer ikke vekke ham!
Han kastet et blikk bort på storebror.
– Han pleier jo å våkne av en knappenål som faller. La meg prøve.
Jeg la babyen jeg holdt over i motsatt arm. Mannen min rakte meg tvillingen. Jeg danderte en baby i hver arm mens han presset seg forbi setet mitt.
Han lente seg over storebror og strøk ham over kinnet og snakket rolig.
Så litt høyere.
Han ristet lett i ham.
Så litt hardere.
Jeg avbrøt bekymret.
– Forsiktig!
– Ja, jeg gjør det jo ikke hardt.
Han prøvde litt til.
Det var nytteløst. Storebror sov som en stein.
– Vi klarer jo ikke bære alle tre.
Vi så på hverandre.
Jeg kjente hvordan korsryggen verket, og ryggen hans var jo enda verre.
– Kan vi gå to ganger? Hvis du går først og kommer opp igjen?
Han ristet på hodet.
– Jeg kan jo ikke sette igjen et barn alene nede på flyplassen. Vi er like langt.
Jeg forsøkte desperat å finne andre løsninger. Rundt oss var setene begynt å bli tomme.
Vi var tomme for ideer.
Vi hjalp hverandre med å få hengt på oss haugen med håndbagasje. Deretter tok vi hver vår baby i armene. Jeg tittet ned på storebror, som fremdeles lå helt utslått i setet sitt.
Jeg gikk to skritt og så meg tilbake.
Så to skritt til.
Bagasjen dunket borti seteradene hver gang jeg beveget meg.
Vi kom frem til utgangen, der det smilende kabinpersonalet nikket farvel til passasjerene.
Jeg fikk øyekontakt med flyverten.
– We are coming back. Our son is still here.
Han hevet de mørke brynene og snudde hodet i retningen jeg hadde kommet fra.
Jeg så raskt ned og følte meg glovarm.
Flytrappen ga fra seg metalliske dunk under føttene mine mens jeg forsøkte å komme raskt ned.
Straks vi var nede, tok vi en brå sving ut av folkemengden og dumpet alt utstyr og all bagasje på bakken.
Mannen min tok en av de bærbare barnevognene. Med en rask bevegelse foldet han den ut og satte den ene babyen der. Så gjorde han det samme med den neste vogna.
Straks jeg hadde armene fri, løp jeg tilbake til flytrappen.
Det var tydeligvis fortsatt folk igjen om bord. Et hav av mennesker kom nedover trappen. Jeg banet meg oppover mot strømmen og dunket borti andre for hver meter.
– Sorry, sorry, sorry.
Halvveis opp trappen så jeg flyverten komme mot meg.
I armene hadde han storebror som fremdeles var helt utslått.
Jeg strakte ut armene.
Få sekunder senere hadde jeg ham tilbake.
– Thank you! Thank you!
Jeg snudde og fulgte strømmen mot bakken.
Mannen min trillet begge barnevognene stødig av gårde, mens jeg fortsatte å bære storebror.
Noen minutter senere sto vi inne i det kjølige terminalbygget.
Mannen min satte fra seg vogner og bagasje.
– Jeg ser om jeg kan finne en vogn.
Jeg nikket, og han gikk av gårde og forsvant ut av syne. Jeg sank ned i en hard stol.
Kort tid senere kom han tilbake.
Jeg tittet opp.
– Seriøst?! Hadde de ikke noen barnevogn?
Han ristet på hodet og løftet storebror ut av armene mine.
Så la han ham forsiktig ned i handlevogna som var dekorert med reklame for taxfree-varer.
Jeg begynte å knise av synet.
– Jaja, det funker jo det og.
Galgenhumoren smittet ikke på mannen.
– La oss komme oss videre.
Så trillet vi uanfektet av gårde med to barnevogner og en handlevogn.