Lukkede dører

Babyer og småbarn satt på en stor matte og lekte med klosser og figurer. Det var første gang vi var i kommunens åpne barnehage, og jeg var litt usikker idet jeg gikk inn døren.

Barnet mitt kastet seg fornøyd over en kasse med leker og begynte å undersøke innholdet. Én etter én ble lekene hentet ut og kastet utover gulvet. Så fant han en liten figur og studerte den konsentrert, med tunga ut mellom tennene.

En voksen gikk forbi, åpnet en skyvedør innerst i rommet og forsvant ut i korridoren bak. Gutten min ga fra seg et misfornøyd hyl, og jeg avledet ham med noen nye figurer.

Personen kom tilbake gjennom den samme døren, og barnet mitt hylte frustrert. Jeg avledet med noen klosser.

Hver gang døren åpnet seg, ble han ivrig, men det var først når den lukket seg igjen, at frustrasjonen kom.

Med ustø skritt beveget han seg nærmere døren og satte seg der. Neste gang den gled opp, forsøkte han å følge etter, og protesterte høylytt da jeg stoppet ham. En dame satte en ny boks med leker foran ham. Nå ble han opptatt av lek igjen, og skuldrene mine sank litt ned.

Så gled skyvedøren opp og igjen. Hylingen startet på nytt.

Folk gikk stadig ut og inn av den døren, og jeg kjente en klam varme i brystet mens jeg forsøkte å roe ham ned igjen. I sidesynet så jeg en ny person som beveget seg mot døren. Det var ikke annet å gjøre enn å avslutte tidligere enn planlagt.

Raskt ryddet jeg noen leker tilbake i boksen og løftet gutten min opp. Det stakk litt i samvittigheten da vi gikk.

Ingen av de andre barna brydde seg om døren, men for mitt barn var det en tapt mulighet.