Lukkede dører

Jeg åpnet den umerkede døra usikkert. Til min lettelse så jeg at vi var kommet til riktig sted.

Babyer og småbarn satt på en stor matte og lekte med klosser og figurer, og var en bekreftelse på at dette var stedet for åpen barnehage.

Barnet mitt lot seg ikke be to ganger og var straks fornøyd over en kasse med leker, og begynte å undersøke innholdet. Han hentet opp leker i raskt tempo og kastet dem utover gulvet. Så fant han en liten figur som han studerte konsentrert. En liten stund satt han med tunga ut mellom tennene før leken havnet på gulvet sammen med de andre, og han fortsatte som før.

En voksen kom gående med faste skritt forbi lekeområdet, åpnet en skyvedør innerst i rommet og forsvant ut i korridoren bak.

Gutten min ga fra seg et misfornøyd hyl. Jeg fikk avledet ham med noen nye figurer.

Personen kom tilbake gjennom den samme døren, og barnet mitt slapp igjen ut et misfornøyd skrik. Så skjedde nøyaktig det samme igjen. Hva skjedde egentlig her? Neste gang noen nærmet seg døra, fulgte jeg nøye med. Det ble snart tydelig hva som var mønsteret. Hver gang døren åpnet seg, ble han ivrig, men det var når den lukket seg igjen at frustrasjonen kom.

Med ustø skritt beveget han seg nærmere døren og satte seg der. Neste gang den gled opp, forsøkte han å følge etter inn i korridoren bak. Jeg stoppet ham og møtte høylytte protester. En dame satte en ny boks med leker foran ham. Nå ble han opptatt av lek igjen, og skuldrene mine sank litt ned.

Så gled skyvedøren opp igjen. Hylingen startet på nytt.

Folk gikk stadig ut og inn av den døren, og jeg kjente en klam varme i brystet mens jeg forsøkte å roe ham ned igjen. I sidesynet så jeg en ny person som beveget seg mot døren.

Det var ikke annet å gjøre enn å avslutte tidligere enn planlagt.

Raskt ryddet jeg noen leker tilbake i boksen og løftet gutten min opp. Det stakk litt i samvittigheten da vi gikk. Vi burde jo vært mer på slike ting.

Ingen av de andre barna brydde seg om døren. For mitt barn var det en tapt mulighet.