Pusen er best

En katt vandret i bedagelig tempo over veien i sommersola. Det lille barnet i trillevogna lente seg så ivrig framover. Ansiktet lyste opp i et henrykt smil, og med utstrakte armer utbrøt han:

– Uuus. Uuuus!

Jeg gjorde store øyne og vekslet et blikk med mannen min, som smilte og nikket til meg.

Barnet vårt hadde sagt sitt første ord.

Det var ikke mamma – det var pus.

Vi stoppet vogna og lot ham få anledning til å se pusekatten, som kastet et blikk i vår retning før den uinteressert fortsatte bortover veien og forsvant.

Fascinasjonen hans for katter kom ikke helt ut av det blå. Gutten vår elsket å leke med kattene hjemme og hadde en favorittbamse i form av en katt. Den hadde han fått tak i fra en butikkhylle, mens jeg så en annen vei. Til min overraskelse mistet han ikke interessen før vi skulle betale.

Den ble fort en trofast følgesvenn, og da han senere lærte å snakke, ville han ofte si: «Pusen er best».