Matbokser og merkelapper
Jeg kom på det da jeg var i ferd med å parkere foran barnehagen:
– Åh, nei. Vi glemte matboksen hjemme…
Jeg beit meg i leppa idet jeg innså hva jeg hadde sagt. Jeg snudde hodet sakte mot passasjersetet.
Storebror så på meg med vidåpne øyne.
Jeg presset frem et smil og sa rolig:
– Det går jo fint. La oss gå inn i barnehagen nå.
Han ristet på hodet:
– Nei!
– Ja, jeg skjønner det var dumt. Jeg kan komme med den før lunsj.
Han så på meg som om jeg hadde sagt det var krokodiller i sølepyttene utenfor barnehagen.
Jeg nølte og så på klokka. Vi skulle rekke en time på helsestasjonen. Kunne jeg overtale ham?
Han begynte å gni seg i øynene og sparket i hanskerommet. Jeg visste godt hvordan dette ville gå.
Det var bare en ting å gjøre. Jeg snudde og kjørte hjem.
Vi var tilbake igjen på parkeringen for andre gang. Denne gangen var matboksen med. Storebror gikk ut av bilen uten å nøle og satte stø kurs for barnehagen. Jeg så bak på tvillingene. De så rolige ut.
Leveringsrutinen gikk som smurt. Utetøy av. Tøfler på.
Jeg rakte frem matboksen. Den hadde bilde av en dinosaur og navnelappen hans på. Storebror tok den imot med begge hender. Med et fornøyd smil gikk han bort til kurven der den skulle ligge og la den på toppen.
– Der. Matboksi.
Han klappet hendene sammen.
Jeg holdt ut armene, og han kom løpende og ga meg en lang og hard klem. Han var ferdig levert.
Tvillingene hadde heldigvis forholdt seg rolige, men vi var uansett for sent ute.
Klokka var tjue minutter over tiden da jeg presset meg inn døra til helsestasjonen med en babystol i hver hånd. Hårstrikken hadde gitt opp et sted på veien og håret lå klistret nedover panna.
Helsesøster kom mot meg med et høflig smil. Jeg sa tungpustet:
– Beklager. Fikk problemer. Barnehagelevering.
Hun tok en av babyene. Med bare én baby å klargjøre selv gikk alt kjempelett. Vi ble raskt ferdige med måling og veiing, og gikk inn på helsesøsters kontor. Jeg sank ned i en stol ved døra.
Hun var opptatt med å taste inn dagens tall. Rolige klikkelyder fylte rommet mens jeg lente meg bakover i stolen.
Så startet hun rutinespørsmålene:
– Spiser de greit?
– Ja, både melk og mat nå.
– Hva med avføring?
– Normalt, tror jeg.
– Omtrent hvor ofte da?
Jeg forsøkte å huske. Tre bleiebarn. Det gikk i surr.
Hun fortsatte med to fingre på tastaturet.
– Går det fint å være mamma?
Jeg stivnet. Så slapp jeg ut et langt pust.
– Jeg er såååå sliten.
Hun nikket, men sa ingenting. Jeg begynte å fortelle.
Nesten ingen søvn. Tvillingbabyer, selvsagt. Storebror holdt oss også våkne.
Jeg fortalte historien om den glemte matboksen. At det ville vært helt umulig å få ham i barnehagen uten den. Helt umulig.
Hun så på meg et øyeblikk. Så sa hun sakte:
– Jeg kan ikke hjelpe deg med å sove. Men jeg kan skaffe dere hjelp til storebror.
Jeg nikket lettet.
Like etter forlot jeg helsestasjonen. Denne gangen med en øvet bevegelse som fikk døra til å virke bred nok.
Straks jeg hadde armene fri ringte jeg mannen min. Jeg fortalte hele matbokshistorien igjen. Han svarte:
– Ja, det er typisk storebror det.
– Helsesøster sa at de vil skaffe oss hjelp til ham!
– Så bra.
Han hørtes lettet ut.
Jeg fortsatte entusiastisk:
– Ja! Det er jammen bra at de fanger opp ting så tidlig. Jeg er så glad vi bor i et land som dette.
Mange år senere hentet jeg ut journalen.
Matbokshistorien var gjengitt med en eneste setning:
Mor sliter med grensesetting.