Matbokser og merkelapper

En hektisk familiehverdag. Et møte som treffer en nerve.

Frokosten var unnagjort. Alle tre barna var påkledd og hadde nettopp fått tørre bleier. Tvillingene satt i bilstolene sine og var klare for dagens helsekontroll, og nå manglet det bare å få storebror ut i bilen. I sidesynet så jeg babybagen som var ferdig pakket kvelden før.

Å nei, helsekortene! De hadde jeg glemt å pakke. Jeg løp bort til skrivebordet for å sjekke skuffene. Ikke der. Blikket flakket rundt i rommet. Sutring fra bilstolene gnagde i såre øreganger. Jeg fikk storebror plassert i stolen hans på passasjersiden og ignorerte den vanlige ryggsmerten som fulgte med å feste babystolene i baksetet.

Etter en rask biltur parkerte jeg utenfor barnehagen. Jeg kom plutselig på at matboksen til storebror lå igjen i kjøleskapet hjemme. Jeg sa det høyt – og angret umiddelbart. Jeg tittet nervøst bort på passasjersetet. Den lille kroppen strammet seg. Han så på meg med store øyne, som om jeg nettopp hadde sagt at det var en krokodille foran barnehagen. Han ristet så hardt på hodet at hårlokkene vibrerte.

– Nei!

Mamma kunne jo komme med matboksen etterpå? Underleppa hans startet å dirre. Det var bare én ting å gjøre. Jeg kjørte hjem, hentet matboksen og dro tilbake.

Denne gangen gikk storebror fornøyd ut av bilen, mens jeg fulgte etter med en babystol i hver hånd. Storebror insisterte på å åpne porten selv. Vi kom oss inn i barnehagen. Jeg tok frem matboksen – den hadde dinosaurmønster og navnelappen hans på. Vi la den som vanlig i kurven i gangen. Han var snart klar til å vinke farvel i vinduet.

Jeg kom meg ut døra og i vinduet sto storebror, som smilte bredt og presset nesa mot glasset. Jeg tok fingeren mot nesa hans, og han lo før han vinket og forsvant. Jeg hastet videre.

Tjue minutter for sent ankom jeg helsestasjonen. Hårstrikken hadde gitt opp underveis, og håret hang ned i øynene idet jeg åpnet inngangsdøra. Bilstolene lagde høye skrapelyder da jeg presset meg gjennom den trange åpningen. Helsesøster kom meg i møte og nikket velkommen. Jeg hikstet andpusten frem noen beklagende ord.

Jeg fikk hjelp med avkledningen og klargjøringen av de små, og det var en lettelse. Vi var klare for veiing da helsesøster spurte etter kortene. Jeg måtte innrømme at de var glemt igjen. Uten et ord snudde hun seg og gikk til kontoret sitt mens hun slapp ut et hørbart pust. Hun kom tilbake med en blokk gule lapper, som fungerte som en reserveløsning. Hun minnet meg på at jeg måtte ta kortene med neste gang.

Vi avsluttet det hele med å gå inn på helsesøsters kontor. Jeg dumpet ned i stolen og ble sittende noen sekunder i stillhet. Hun hadde satt seg foran datamaskinen, og med to fingre tastet hun inn dagens målinger. Hun fortalte at alt så normalt ut med tvillingene. Så stilte hun flere rutinemessige spørsmål, og jeg svarte lett.

Så kom hun til spørsmålet som traff meg hardt:

– Går det fint å være mamma?

Jeg slapp ut et langt sukk og sank sammen i stolen.

– Jeg er så sliten.

Så fortalte jeg om hvordan det var. Om matboksen. Og at jeg var så veldig trøtt fordi det ble maks fem timer søvn i døgnet.

Hun nikket, før hun fortsatte:

– Jeg kan ikke hjelpe deg med å sove, men jeg kan finne noen som kan hjelpe deg med storebror.

Takknemlig nikket jeg.

Jeg forlot helsestasjonen med lette skritt. Jeg gledet meg til å fortelle mannen min at ting var i ferd med å bli bedre.

Jeg tok feil.

Mange år senere leste jeg journalen. Dagen min var oppsummert slik:

«Mor sliter med grensesetting.»