Matbokser og merkelapper

En hektisk familiehverdag. Et møte som treffer en nerve.

Jeg kjørte inn på parkeringsplassen foran barnehagen da jeg kom på det. Matboksen. Den lå igjen i kjøleskapet hjemme. Jeg sa det høyt og angret umiddelbart. Nervøst snudde jeg hodet mot storebror som satt i passasjersetet. Den lille kroppen hadde strammet seg og store øyne møtte mine. Shit.

– Det går jo fint, mamma kommer med den etterpå.

Jeg forsøkte å smile beroligende.

– Nei!

Hårlokkene dirret idet han kastet hodet bakover.

Igjen forsøkte jeg å glatte over det hele. Jeg kunne like gjerne ha sagt at det var en farlig krokodille foran porten til barnehagen, for underleppa hans startet å dirre.

Slaget var tapt. Det var bare én ting å gjøre. Jeg kjørte hjem, løp inn og hentet matboksen og dro tilbake.

Tilbake på parkeringsplassen gikk det bra. Storebror gikk fint ut av bilen. Alt så ut til å skulle gå bra. Jeg tittet på tvillingene som satt rolig i bilstolene sine i baksetet. De kunne fint vente der.

Varmen fra den lille garderoben slo imot oss idet vi åpnet inngangsdøra. Jeg tok frem matboksen. Den hadde dinosaurmønster og navnelapp på. Storebror la den fornøyd i kurven i gangen. Rutinen fløt godt og han var raskt klar til å vinke.

Jeg gikk ut til det lille vinduet der Storebror smilte og presset nesa mot glasset. Jeg presset fingeren mot den og han lo. Varme følelser traff hjertet og et lite øyeblikk sto tiden stille. Han vinket ivrig før han forsvant fra vinduet, og tiden startet å tikke igjen.

Jeg skyndte meg tilbake til tvillingene som heldigvis fremdeles var rolige. Store siffer på dashbordet viste at jeg var sen til dagens avtale på helsestasjonen. Jeg var nesten tjue minutter over tiden da jeg kom frem.

Jeg ignorerte korsryggens protester idet jeg tok ut bilstolene. Babybagen kjentes klam mot kroppen idet jeg presset meg inn døra til helsestasjonen med en babystol i hver hånd. Plasten på stolene lagde høye skrapelyder inn gjennom den trange åpningen. Hårstrikken ga opp underveis og håret sperret deler av synsfeltet, men jeg kunne se at helsesøster kom imot meg med et høflig smil. Andpusten hikstet jeg frem noen unnskyldende ord og lo litt nervøst for å dekke over ubehaget over å være sen.

Ventehallen var tom i dag og jeg fikk god hjelp til å gjøre de små klare til veiing og måling. Skuldrene sank. Fokus på ett barn ad gangen var en lettelse, sammen med litt smalltalk om barnas utvikling.

Helsesøster spurte etter helsekortene deres. Jeg måtte innrømme at de hadde jeg glemt igjen hjemme. Uten et ord snudde hun seg og gikk til kontoret sitt mens hun slapp ut et hørbart pust. Hun kom tilbake med en blokk gule lapper som fungerte som en reserveløsning for å skrive ned dagens måletall. Hun minnet meg på at jeg måtte ta kortene med neste gang. Jeg lurte på om jeg skulle spørre om det egentlig var nødvendig, men jeg ville ikke virke vanskelig, så jeg nikket lydig.

Vi avsluttet det hele med å gå inn på helsesøsters kontor. Jeg dumpet ned i stolen og ble sittende noen sekunder i stillhet. Hun hadde satt seg foran datamaskinen, og med to fingre tastet hun inn dagens målinger. Hun fortalte at alt så normalt ut med tvillingene. Så stilte hun flere rutinemessige spørsmål som det var lett å svare på.

Jeg var helt uforberedt på spørsmålet:

– Går det fint å være mamma?

Jeg slapp ut et langt sukk og sank sammen i stolen.

– Jeg er så sliten.

Jeg fortalte om livet med tre bleiebarn. Om matboksen. Om hvordan det ville vært helt umulig å få storebror inn i barnehagen uten den. At det ble maks fem timer søvn i døgnet.

Hun lot meg prate.

Så nikket hun bekreftende, før hun fortsatte:

– Jeg kan ikke hjelpe deg med å sove, men jeg kan finne noen som kan hjelpe deg med storebror.

Takknemlig nikket jeg.

Jeg forlot helsestasjonen med lette skritt, og kom meg ut døra langt mer grasiøst enn på vei inn.

Mannen min fikk snart hele historien servert på inn- og utpust. Jeg fortalte at det hadde vært en vanskelig levering igjen, før jeg fortsatte mens jeg gestikulerte ivrig:

– Vet du hva?! Helsesøster mente tydeligvis også at storebror trenger ekstra støtte. Hun skaffer oss hjelp til ham. Vi er jammen heldige som bor i et land som følger opp så bra og gir oss hjelp før det blir helt krise her. Ting kommer til å bli bedre nå!

Jeg tok feil.

Mange år senere leste jeg journalen. Dagen var oppsummert med én setning:

Mor sliter med grensesetting.