Hjemmebesøket

Jeg rettet på skjorta og tittet bort på mannen min, som var nybarbert for anledningen.

Huset var skinnende rent. Barnelekene lå sirlig stablet i kassene sine. Kommunens representanter for psykisk helse kunne ringe på når som helst.

Jeg så på klokka.

– Burde de ikke være her nå?

Mannen trakk på skuldrene.

– De er sikkert bare litt forsinket.

Jeg vandret hvileløst rundt i stua.

Telefonen ringte. Jeg kastet meg over den og sjekket displayet. Ukjent nummer. Jeg svarte.

Det var dem.

Damen i telefonen lurte på om vi var langt unna, for de satt og ventet på oss. Jeg trakk pusten hardt.

– Jeg trodde dere skulle komme hit?

– Åh. Trodde dere det? Det kan vi sikkert få til, men da må vi ordne bil først. Vent litt, så skal vi sjekke.

Det ble stille. Jeg så bort på mannen min, som om han kunne redde situasjonen på et eller annet vis. Han så avventende ut.

Et øyeblikk senere var damen tilbake i telefonen.

– Da kommer vi til dere.

Jeg sank ned i sofaen. Selvkritikken haglet over meg.

– Jeg klarer ikke gjøre noen ting riktig.

Tårene presset på.

Mannen min la hånda på skulderen min.

– Det var jo bare en misforståelse. Det går bra.

Jeg blunket hardt og forsøkte å tørke øyekroken diskret. Så nikket jeg uten å si noe og begynte i stedet å dandere sofaputene på nytt.

DING-DONG.

Dørklokka hørtes overdøvende høy ut i kontrast til stillheten. Jeg spratt opp og var ved døra på et øyeblikk. Der stoppet jeg et øyeblikk for å hente meg inn og vente til mannen min kom bort. Så åpnet jeg døra med et smil.

To kvinner kom inn. Den ene var eldre, den andre ung. Jeg glemte navnene deres like fort som de var sagt. Jeg var mest opptatt av å fremstå ryddig, gi et fast håndtrykk, smile høflig og presentere meg.

Vi inviterte dem inn i stua. De satte seg på den ene siden av sofabordet, vi på den andre.

De pratet muntert om utfordringene de hadde hatt med å få tak i en bil på så kort varsel. Så gikk de over til grunnen til at de var der. De hadde forstått at vi hadde utfordringer med storebror på tre år.

Jeg begynte å gråte. Jeg klarte ikke stoppe.

Jeg fikk ikke helt med meg hva de sa etter det. De forholdt seg rolige, og den eldste kvinnen snakket med lav stemme. Etter hvert fanget jeg opp én setning.

– Det at man gråter, betyr jo at man bryr seg. Og det er jo en god ting.

Jeg nikket.

Det ga mening. Likevel føltes det ikke bra.

Resten av møtetet glemte jeg fort.

Det jeg husker er at jeg ønsket så inderlig å gjøre et godt inntrykk. I stedet gråt jeg foran mennesker jeg aldri hadde møtt.

Jeg følte meg dum.