En god løsning

– Jeg må på do. Kan du se til barna?

Mannen min kom inn i stua, akkurat tidsnok til å se at storebror dyttet en av tvillingene over ende. Stua ble fylt av intens hyling.

Jeg var raskt på storebror og sa høylytt på autopilot:

– Nei, det er ikke lov å dytte.

Han plukket opp en leke med en brå bevegelse og enset ikke meg i det hele tatt. Jeg forsøkte igjen:

– Neste gang så kan du heller si fra til en voksen så hjelper vi deg. Han tittet opp et øyblikk.

– Dinohsau

han holdt opp en liten dinosaurfigur.

Jeg ga opp pedogagikken, klappet han på hodet og bekrefet at jeg hadde sett leken.

Mannen jobbet med å lede tvillingene over på den andre siden av rommet. Situasjonen virket under kontroll.

– Kan jeg gå nå?

Han trakk på skuldrene.

– Det hadde vært lettere å ha trillinger.

Jeg var helt enig, men var lei av å høre det. Så jeg svarte ikke i det jeg forlot rommet.

Da jeg kom tilbake noen minutter senere, ble jeg stående i døråpningen.

Stua var akkurat slik den pleide å være. Rotete.

Da vi flyttet inn, hadde vi sett for oss en behagelig stue. Et sted å slappe av. Kanskje med stearinlys, dempet musikk eller venner på besøk. I stedet hadde vi endte opp med et rom som lignet en barnehage. En med dårlig planløsning. I barnehagen var nemlig alt bygget for barn, og de voksne hadde god oversikt. Selv fra toalettet.

Tvillingene satt på gulvet og lekte i en haug av leker de hadde kastet utover.

– Hvor er storebror?

Mannen satt i sofaen og pekte mot hjørnet av rommet med et fornøyd smil.

Jeg fulgte retningen med blikket.

Midt inne i lekegrinda var den vesle saccosekken plassert.

Der satt storebror med nettbrettet.

Jeg begynte å le.

– Har du plassert storebror i lekegrinda?

Mannen smilte.

– Nå får han være i fred.

Jeg nikket lattermild.

– Det der var jo kjempelurt.

Jeg så bort på mannen min.

– Det burde vi ha tenkt på før.

Tre barn som alle var fornøyde på samme tid. Helt på egenhånd.

Mannen min fant fram boka si og lente seg tilbake med et fornøyd grynt.

Jeg ble stående et øyblikk.

Så fant jeg min egen bok. Forsiden var lappet sammen med pakketeip etter at den hadde hatt et hardhendt møte med barna. Jeg dumpet ned i sofaen med den i fanget.

Mange år senere er den fremdeles ikke ferdiglest.