Pusen er best

En katt vandret i bedagelig tempo over veien i den varme sommersola. Det lille barnet i trillevogna lente seg så ivrig fremover at selene strammet seg rundt den vesle kroppen. Ansiktet lyste opp i et henrykt smil mens beina sprellet som ivrige trommestikker. Med armene utstrakt i retning katten utbrøt han:

– Uuus. Uuuus!

Jeg gjorde store øyne, og vekslet et blikk med mannen min som smilte og nikket til meg.
Tidligere hadde gutten vår laget mye rable-lyder og jeg hadde jo håpet at noen av «mahmahaa»-frasene kunne ha betydd mamma. Denne gangen var lydene tydelig uttalt med retning og intensjon. Dette var utenfor tvil.

Barnet vårt hadde sagt sitt første ord. Hans første ord var pus.

Vi stoppet vogna og lot han få anledning til å se pusekatten som kastet et blikk i vår retning før den uinteressert fortsatte bortover veien og forsvant. Vi godsnakket litt om kattepuser før vi trillet videre i behagelig ferietempo.

Fascinasjonen hans for katter kom ikke helt ut av det blå. Hjemme hadde vi nemlig tre stykker. Gutten vår elsket å krabbe etter kattene rundt i huset og hylte av glede når han klarte å få tak i en av dem. Han kunne være voldsom og lugge eller krabbe oppå dem, som førte til at vi grep inn. Vi viste hvordan man klappet forsiktig og forklarte tegnene som viste at katten hadde fått nok. Til slutt endte herjingen opp med en rad av klormerker tvers over kinnet. Barnet vårt strigråt mens vi trøstet så godt vi kunne. Vi renset sårene, og forklarte igjen at katten må få være i fred når den freser. Vi tenkte at denne gangen ville han forstå beskjeden, men interessen for katter var sterk, og han var straks tilbake til å jage kattene som om ingenting hadde skjedd.

Og så var det den dagen vi hadde vært på handletur i en stor butikk. Det sto kurver med bamser i midtgangen, og mens jeg var opptatt med interiør hadde barnet vårt plukket opp en myk pusekatt i plysj. Jeg tenkte han fikk låne den noen minutter før vi la den tilbake. Handleturen tok tid og til min overraskelse hadde han ikke mistet interessen for bamsen på veien. Vi sto i kassakøen mens han holdt den tett inntil brystet med begge hendene. Gutten vår hadde sjelden vist interesse for myke leker, og jeg hadde ikke hjerte til å ta den i fra ham. Og slik ble det til at en myk og fluffy kosebamse flyttet inn i sprinkelsenga på barnerommet. Den var gråstripete med rosa poter og ører, og munnen dens var brodert som et lite smil under små værhår som var festet til det hvite nesepartiet.

Da barnet vårt senere ga bamsen et navn, ble den hetende Pusen. Den ble en trygg og trofast følgesvenn. Senere skulle han ofte si: «Pusen er best».