Matbokser og merkelapper

Jeg hadde akkurat parkert utenfor barnehagen da jeg innså morgenens store tabbe.

– Åh nei! Vi glemte matboksen hjemme.

Min egen stemme hang igjen i ørene. Jeg angret umiddelbart på at jeg hadde sagt det høyt.

Nervøst snudde jeg hodet mot storebror, som satt fastspent i passasjersetet. Den lille kroppen hadde strammet seg. To store, oppsperrede øyne møtte mine.

Shit.

Jeg forsøkte å smile beroligende. Jeg snakket til ham med et syngende tonefall, slik man gjør til små barn.

– Det går jo fint. Mamma kan komme med den etterpå. La oss gå inn i barnehagen nå.

– Nei!

Hårlokkene dirret idet han kastet hodet bakover.

Jeg forsøkte å glatte over. Jeg fortalte at det ville gå helt fint. Reaksjonen hans antydet at jeg like gjerne kunne fortalt at det var en farlig krokodille som voktet porten til barnehagen.

Så startet underleppa hans å dirre.

Slaget var tapt. Klokka på dashbordet viste med tydelige siffer at dette hadde jeg egentlig ikke tid til. Men det var bare én ting å gjøre. Jeg kjørte hjem, løp inn, røsket med meg matboksen fra kjøleskapet og kjørte tilbake.

Denne gangen gikk storebror fint ut av bilen. Jeg tittet på tvillingene som satt i babystolene sine i baksetet. Jeg likte ikke å gå fra dem, men nå lå alt til rette for en rask levering.

Varmen fra barnehagens vesle garderobe slo imot oss idet vi åpnet inngangsdøra. Jeg tok frem matboksen. Den hadde dinosaurmønster og navnelapp på. Storebror la den fornøyd i kurven i gangen. Rutinen fløt godt, og snart var han klar til å vinke farvel.

Jeg var raskt utenfor vinduet. Storebror smilte stort og presset nesa mot glasset. Jeg la fingeren mot den, og han lo. En varm og rolig følelse bredte seg fra brystet, og i et lite øyeblikk sto tiden stille. Han vinket ivrig før han forsvant fra vinduet, og tiden startet å tikke igjen.

Jeg skyndte meg tilbake til tvillingene. Jeg tittet inn til dem, og de var heldigvis rolige fremdeles. Jeg startet bilen, og klokka lyste igjen ubarmhjertig mot meg. Jeg var altfor sen.

Da jeg parkerte foran helsebygget, var jeg 20 minutter for sen. Jeg kastet babybagen over skulderen. Korsryggen protesterte som alltid da jeg løftet ut bilstolene med babyene. Jeg presset meg inn døra til helsestasjonen med en bilstol i hver hånd. Plasten på stolene lagde skrapelyder gjennom den trange åpningen, og bagen dunket klamt mot kroppen min. Hårstrikken hadde gitt opp underveis, og håret hang ned over det ene øyet. Helsesøster kom imot meg med et høflig smil. Andpusten hikstet jeg frem noen unnskyldende ord om at vi var forsinket til timen.

Venterommet var tomt i dag, og helsesøster hadde anledning til å hjelpe meg med å gjøre de små klare til veiing og måling. Det var en lettelse å kunne fokusere på ett barn av gangen. Skuldrene mine sank.

Helsesøster spurte etter helsekortene til tvillingene. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde dem med. Jeg hadde ikke klart å finne dem hjemme. Uten et ord snudde hun seg og gikk til kontoret sitt mens hun slapp ut et hørbart pust. Hun kom tilbake med en blokk med gule lapper som fungerte som en reserveløsning for å skrive ned dagens måletall.

Hun minnet meg på at jeg måtte ta kortene med neste gang.

Jeg lurte på om jeg skulle spørre om det egentlig var nødvendig, for de virket jo overflødige. Jeg ville ikke virke vanskelig, så jeg nikket høflig.

Vi avsluttet det hele med å gå inn på helsesøsters kontor. Jeg dumpet ned i den myke stolen og ble sittende noen sekunder i stillhet. Helsesøster hadde satt seg foran datamaskinen og tastet møysommelig inn dagens målinger med to fingre.

Hun så opp og fortalte at alt var som det skulle med tvillingene. Hun fortsatte med å stille rutinemessige spørsmål. Jeg hadde vært gjennom de samme da storebror var baby, så det var enkelt å svare. Likevel kom det et spørsmål jeg var helt uforberedt på:

– Går det fint å være mamma?

Jeg slapp ut et langt sukk og sank sammen i stolen.

– Jeg er så sliten.

Jeg fortalte om livet med tre bleiebarn. Om matboksen. Og at det ville vært helt umulig å få storebror inn i barnehagen uten den. At det ble maks fem timer søvn i døgnet, og ofte mindre.

Hun lot meg prate.

Så nikket hun bekreftende før hun fortsatte:

– Jeg kan ikke hjelpe deg med å sove, men jeg kan finne noen som kan hjelpe deg med storebror.

Takknemlig nikket jeg.

Like etter forlot jeg helsestasjonen langt mer grasiøst enn på vei inn.

Straks mannen min kom inn døra, fikk han hele historien servert. Jeg fortalte om matpakketabben før jeg ivrig fortsatte:

– Og vet du hva!?

Jeg ventet ikke på svar, men fortsatte på innpust:

– Helsesøster mente også at storebror oppfører seg annerledes. Hun skal skaffe oss hjelp til han. Vi er jammen heldige som bor i et land som fanger opp ting tidlig. Vi trengte jo ikke engang å be om hjelp selv. Ting kommer til å bli bedre nå!

Jeg tok feil.

Mange år senere leste jeg journalen.

Dagen min var oppsummert med én setning:

Mor sliter med grensesetting.

test