Hjemmebesøket
Jeg rettet på skjorta og tittet bort på mannen min. Han var nybarbert for anledningen.
Huset var skinnende rent og barnelekene var pent stablet i et hjørne. Vi ventet på noen fra den psykiske helsetjenesten. De kunne ringe på når som helst.
Jeg så på klokka.
– Burde de ikke være her nå?
Mannen min trakk på skuldrene.
– De er sikkert bare litt forsinket.
Jeg gikk frem og tilbake i stua.
Telefonen ringte. Det lyste et ukjent nummer på displayet, og jeg svarte fort.
En vennlig damestemme presenterte seg kort og la til:
– Er dere langt unna? Vi sitter jo her og venter på dere.
– Jeg trodde dere skulle komme hit?
– Åh. Trodde dere det? Ja, det kan vi sikkert få til, men da må vi ordne bil først. Vent litt, så skal vi sjekke.
Det ble stille. Jeg så ned i gulvet.
Et øyeblikk senere var damen tilbake i telefonen.
– Da kommer vi til dere.
Jeg sank ned i sofaen og utbrøt:
– Jeg klarer ikke gjøre noen ting riktig!
Jeg blunket hardt og gned meg i øynene. Mannen så overrasket ut og la en hånd på skulderen min.
– Det var bare en misforståelse. Det går jo bra.
DING-DONG.
Dørklokka fikk meg til å skvette, og jeg spratt opp. Jeg stoppet ved døra og ventet til mannen min kom bort. Så åpnet jeg døra med et smil.
Utenfor sto to damer som smilte tilbake. De presenterte seg og håndhilste.
Vi inviterte dem inn i stua. De satte seg ved siden av hverandre på den ene siden av sofabordet. Vi satte oss på den andre.
Den eldste damen tok ordet og pratet muntert om utfordringene de hadde hatt med å få tak i en bil på så kort varsel. Jeg smilte høflig og lette etter hånda til mannen min.
– Så nå er vi her fordi vi har forstått dere trenger litt hjelp med eldstemann. Var det riktig at han var tre år nå?
Jeg begynte å gråte. Tårene veltet ut, og jeg klarte ikke å stoppe.
Stemmene deres hørtes ulne ut, og jeg fikk ikke med meg det neste de sa. Jeg tørket tårene og så opp.
Damene satt rolige i sofaen.
Hun som hadde snakket mest, sa med lav stemme:
– Det at man gråter, betyr jo at man bryr seg. Og det er jo en god ting.
Jeg nikket.
Etterpå satt jeg igjen med en følelse av å ha gjort absolutt alt feil.