Gesjeft for treåringer

Forventningsfull ledet jeg storebror ut i stua.

– Ser du noe nytt?

Storebror tittet rundt seg.

Først en gang.

Så en gang til.

Jeg lente meg ned og pekte i riktig retning:

– Ser du i hjørnet der?

Han stoppet et øyeblikk. Så oppdaget han pleddet som var lagt over noe stort i hjørnet. Han løp bort og rev pleddet av.

– Kjøkkee! Se, kjøkkee!

Han var allerede i gang med å åpne og lukke dører på det lille møbelet, mens han kommenterte entusiastisk hva han fant av kopper og plastmat.

Så fant han telefonrøret som hang på siden av det ene skapet. Han plukket det opp og holdt det mot øret. Han sto slik et par sekunder. Så hang han det på plass. Så gjorde han det samme et par ganger til.

Han så bort på meg:

– Inge der.

Det kunne jeg jo gjøre noe med. Jeg sa høylytt:

– Ring, ring, riiiiing!

Storebror løftet røret og svarte:

– Det er restaurante.

Jeg begynte å le.

– Ja, da vil jeg bestille noe mat, da.

– Ja. Middagh lage nå.

Han romsterte rundt i skapene og fant frem både gryter og mat. Så snudde han seg og sa:

– Sitte der!

Jeg reagerte ikke umiddelbart. Med streng stemme kom han bort og pekte:

– Der!

Jeg satte meg. Storebror løp frem og tilbake med flere retter.

Så kom regningen. Han holdt ut hånda, og jeg betalte med usynlige penger. Han gikk fornøyd tilbake mens han telte.

Nå skrudde han på bryteren på mikrobølgeovnen og ventet litt.

Så åpnet han døra og bar forsiktig ut en usynlig gjenstand med begge hender.

– Hente nakkeputa.

Far varmet risputa mot nakkesmerter flere ganger om dagen.

Det ga mening.