Lukkede dører

Babyer og småbarn satt på en stor matte og lekte med klosser og figurer som var hentet ned fra skapet langs veggen. En liten tass i sparkebukse lå på magen og sprellet med beina, mens en annen reiste seg opp og tok noen vaklende skritt bort til en lekekasse. Noen voksne satt tett på barna og var involvert i leken, mens andre hadde plassert seg litt i utkanten av matta og observerte de små på litt avstand.

Jeg pustet litt lettet ut der jeg kom gående med gutten min. Det var første gang vi var i kommunens åpne barnehage, og jeg var litt usikker idet jeg gikk inn døra, men det så ut til at det bare var å bli med på leken.

Barnet mitt kastet seg fornøyd over en kasse med leker og begynte å undersøke innholdet med stor interesse. En etter en ble lekene hentet ut og kastet utover gulvet. Så fant han noe som tydelig fanget oppmerksomheten hans, og han ble sittende konsentrert med tunga ut mellom tennene slik han alltid gjorde når han syntes noe var interessant.

Etter en liten stund kom en voksen i målrettet gangelag bortover mattene, åpnet en skyvedør innerst i rommet og forsvant ut i korridoren bak. Gutten min ga fra seg et misfornøyd hyl, og jeg måtte gripe inn for å få ham interessert i lekene igjen.

Kort tid etter kom personen tilbake gjennom den samme døra, og idet skyvedøra gled igjen kom det et nytt hyl. Jeg forsøkte å avlede med noen klosser og fikk ham etter hvert tilbake i leken.

Det samme skjedde igjen. En ny person åpnet døra og forsvant ut i gangen, og den samme reaksjonen kom igjen.

Hva var det han egentlig reagerte på?

Tankene mine gikk tilbake noen måneder i tid da vi bodde litt trangere. Han hadde begynt å gråte hver gang en av oss forlot leiligheten, og etter hvert hadde vi laget en rutine der vi tok ham med til et hjørne i stua og avledet ham med lek, mens den andre snek seg ut. Vi hadde tenkt at han ikke likte å bli forlatt.

Men her var det jo ingen han kjente. Jeg ble sittende og observere nøye for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde.

Hver gang døra åpnet seg ble han ivrig, men det var først når den lukket seg igjen at frustrasjonen kom.

Etter hvert ble det vanskeligere å avlede ham. Med ustø skritt beveget han seg nærmere døra og satte seg der, som om han ventet på at den skulle åpne seg igjen. Neste gang den gled opp forsøkte han å følge etter, og protesterte høylytt da jeg stoppet ham. En dame kom bort med en ny boks leker, og et øyeblikk ble han opptatt av disse. Han ble sittende fornøyd og tømme boksen mens skuldrene mine sank litt ned igjen.

Så gled skyvedøra opp og igjen. Hylingen startet på nytt.

Folk gikk stadig ut og inn av den døra, og jeg kjente etter hvert varmen stige i kroppen mens jeg forsøkte å roe ham ned igjen, mens jeg i sidesynet så en ny person som beveget seg mot døra. Det var ikke annet å gjøre enn å avslutte tidligere enn planlagt.

Raskt ryddet jeg noen leker tilbake i boksen og løftet gutten min opp. Det stakk litt i samvittigheten da vi gikk. Dette var jo en sjelden anledning til å være sammen med andre barn, og det var fortsatt en stund til han hadde fått barnehageplass.

Ingen av de andre barna brydde seg om døra, men for mitt barn var det en tapt mulighet.